Småbåter har vel innbyggerne i Namsos hatt siden byen ble grunnlagt på midten av 1800-tallet. Sannsynligvis var det robåter og færinger namsosingene brukte for å komme seg en tur ut på Namsenfjorden. Først etter andre verdenskrig fikk antallet småbåter en viss betydning. Sagbruksarbeiderne fikk bedre råd slik at de kunne få bygd seg en liten trebåt. De mest nevenyttige av karene bygde seg sin egen båt, men de fleste fikk bygd båtene sine på et båtbyggeri. Mange av trebåtene som tøffet rundt på Namsenfjorden ble bygd av Erling Kristiansen. Han hadde båtbyggeriet sitt cirka der hvor blokka på Vestre havn står i dag.
Antallet småbåter ble så stort at det ble startet en egen båteierforening i Namsos. Den eksisterer fortsatt i beste velgående. Like etter krigen fikk de bygd en småbåthavn ute på Prærien. Den ble laget av pæler. På femti og sekstitallet var det trebåtene som dominerte i småbåthavna. Karene brukte båtene for det meste til å kjøre ut til hyttene som de hadde bygd langs fjorden - på Selneslandet, Lygning, på øyene ute i fjorden, på Otterøya, Lokkaren, Vedmundvik osv. De som ikke hadde hytte, brukte båtene til å tøffe rundt på fjorden når det var godvær eller fiske hyse, sei og sild hvis det var forhold for det.
Småbåthavna ble anlagt på industriområdet på Prærien. Havna var omgitt av industri. Her lå Industribygget med ulike bedrifter,Canningen som brant ned på midten av sekstitallet, Erling Kristiansens båtbyggeri, skraphandelen til Halvor Hågensen, Tennes trevarefabrikk, Margarinfabrikken , konfeksjonsfabrikken på Favør og Namdalsbruket. Olabruket brukte også området som tømmerlund. Området ble også brukt til idrett. Namsos Roklubb holdt til på Robrygga og i perioder brukte turnerne området nedenfor Tennes. Mellom Tennes og Margarinfabrikken ble det i mange år sparket fotball av ungene på Prærien. Nå er alt dette blitt revet og borte, og vi har fått den nye bydelen - Vestre Havn.
Området var ikke vakkert selv om det hadde sin sjarm. Bak Industribygget var det bilvrak og i fjæra var det dratt opp gamle skøyter. Men her var det et eldorado for ungene å leke. Det ble gravd ut svære hytter i raspet. Det ble bygd flåter av tømmerstokker og ungene spilte på tømmerstokkene og på isflak. Det var ikke en helt ufarlig aktivitet, men det gikk bra. Men mange av ungene på Prærien har nok møtt det våte element ufrivillig da de har falt i sjøen fra brygger, tømmerstokker og isflak. Dessverre omkom en liten guttunge midt på sekstitallet da han fikk et lass tømmer over seg.
På syttitallet begynte de første båtene lagd av glassfiber å dukke opp i småbåthavna. Båtene ble også etter hvert større. På begynnelsen av åttitallet bestemte man seg for å bygge en ny småbåthavn. Bryggene av pæler ble revet. Området ble mudret opp og det ble bygd en molo. Det ble lagt ut flytebrygger og bygd et klubbhus. Det ble også anlagt et område hvor kaillene kunne lagre båtene sine om vinteren.
På åttitallet kom velstanden for fullt til Norge. Folk fikk mer penger mellom hendene. Det gjorde seg utslag i at folk kjøpte seg større og raskere båter. De gamle tresnekkene ble borte, og cabincruiserne og muskelbåtene gjorde sitt inntog. Noen brukte båten som hytte i og med at det ble vanskeligere å få seg hyttetomt langs fjorden. Aksjonsradiusen økte. Nå kunne båteierne dra til Flatanger og Vikna i helgene hvor de kunne legge seg til i en rolig vik for å slappe av eller feste.
Småbåthavna har fungert som en sosial arena i Namsos. Området har ikke bare fungert som oppbevaring av båter. Folk har dratt til havna for å se på båtene, treffe kjentfolk og slå av en prat. I den gamle havna møttes folk ute på bryggene, men i dag treffes folk i båtforeningens klubbhus.
